Historien om Stortingsgaten 28

1931

I en nervepirrende budrunde i 1931 kjøpte Odd Fellow Ordenen «Bestefarstomten», det vil si Stortingsgaten 28, av Oslo kommune. Kommunen hadde gitt et løfte om handel allerede i 1930, men på tampen dukket det opp en annen mulig kjøper som ville bygge hotell på tomten. Byens befolkning var interessert i hva som skulle skje med en så sentral tomt, Dagbladet skrev med store bokstaver på forsiden: «Odd Fellow seiret».

De nye eierne inviterte ganske raskt til en arkitektkonkurranse med tidsfrist 25. mars 1931. Bygget skulle inneholde blant annet kino, butikker, restauranter, kontorer og kammermusikksal. Det skulle ha 8 etasjer.

Etter en omkamp mellom de beste forslagene, valgte man tegningene fra Blakstad & Munthe-Kaas. Men arkitektfirmaet Torp & Torp protesterte og mente det siste forslaget var et plagiat. Atter en gang havnet Stortingsgaten 28 i avisene som holdt det gående i flere måneder. Men så roet det seg og vinnerne av konkurransen kunne fortsette sitt arbeid.

1933

Det ble Selmer og hans entreprenørfirma som fikk i oppdrag å reise bygget. Det tok litt over ett år, 120 mann jobbet døgnet rundt. Aller først måtte 14.000 kubikkmeter jord og stein bli kjørt bort.

Selmer var førstemann i Norge med en ny peleteknikk. Det ble pelet med hule stålpeler som ble omspunnet med netting og sprøytet med sementkanon. Det klirret i kopper og glass hos naboen Teaterkafeen da pelene ble satt på plass. Pelene skulle ned til fast fjell som lå alt fra 5 meter til 34 meter under gateplan. I det ene hjørnet slapp man å pele, der står bygningen på fast grunn.

I begynnelsen av mars 1933 kunne man begynne å reise huset for alvor. Da var Selmers 65 meter høye heisetårn for betong på plass. «Bestefars Eiffeltårn» ble det kalt av byens befolkning. Fra tårnet ble betongen ført ut til støpeplassene.

I selve bygningen er det 40 mil med jernstenger. Strømledningene ble på rundt 80.000 meter, de ble lagt i rør som ble støpt inn i betongen etter hvert som bygget ble reist. Da bygget var ferdig, kunne man trekke strømledninger gjennom rørene frem til stikkontakter og brytere.

Drageren på 26 meter over kinosalen var antagelig Norges lengste den gangen innen husbygging. Få år tidligere ville man sagt at en så lang drager var umulig å få til.

15. desember 1933 flyttet Den norske turistforening inn som første leietager.

Saga kino ble oppført som en moderne kino i blått og sølv med 1500 sitteplasser, den ble leid ut til kommunen fra starten av. Navnet på kinoen ble bestemt etter en navnekonkurranse der hele 30.000 personer deltok med forslag. Tidlig på 1980-tallet ble kinoen ombygd til seks mindre kinoer med til sammen 1260 plasser.

I bygningen lå også lokalet Scala som ble leid ut til revyteater med 700 sitteplasser, med blant annet Einar Rose som initiativtager. Etter få år ble revyteateret omgjort til Scala kino med sitteplasser til 420. Scala kino var en reprisekino, men hadde flott inngang gjennom hovedinngangen og marmorhallen.

Einar Roses navn dukker også opp i forbindelse med det som ble kalt «Småbyen», det var Nord-Europas største restaurantlokale med plass til 1400 gjester. Restauranten var utformet som en småby med kulisser av småhus, brygger og torg. Sjef for småbyen var Willy Brataas, mens revykongen Rose var utnevnt til borgermester. Det ble en suksess, folk sto i kø for å komme inn. Likevel ble småbyen ble lagt ned etter bare én sommersesong.